Case Law

Sources in this library

• Høyesterett
• Lagmannsrett
• Other Courts

Latest documents

• Høyesteretts dom 13. juni 2025, HR-2025-1098-A, (sak nr. 24-176825SIV-HRET), anke over Hålogaland lagmannsretts dom. Consto Anlegg Nord AS (advokat Kjersti Holum Karlstrøm – til prøve) Maskinentreprenørenes Forbund (partshjelper) (advokat Morten Goller) mot Staten v/Nærings- og fiskeridepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Helge Røstum)

  Hammerfest kommune og Kystverket gjennomførte en åpen anbudskonkurranse om utbedringer av Hammerfest og Forsøl havner. NCC Norge AS ble valgt som leverandør. NCC tilbød en løsning for korrosjonsbeskyttelse som avvek fra kravene i anbudsdokumentene. En av de andre leverandørene – Consto Anlegg Nord AS – gikk til sak og påsto at NCC skulle vært avvist. Consto hevdet at tekniske kravspesifikasjoner, i alle fall der de er basert på bransjestandarden NS 3420, alltid må anses som absolutte krav, som gir oppdragsgiver en ubetinget plikt til å avvise tilbudet.   Høyesterett har kommet til at Kystverket ikke hadde plikt til å avvise tilbudet fra NCC. Dette er i tråd med resultatet i tingretten og lagmannsretten. Høyesterett finner at etter norsk rett kan ikke alle brudd på kravspesifikasjoner anses som avvik fra absolutte krav, heller ikke der de er basert på bransjestandarder. Høyesterett gjør en grundig gjennomgang av praksis fra EU-domstolen, og konkluderer med at dette er i tråd med EØS/EU-rettslige regler på området. I denne konkrete saken finner Høyesterett at den løsningen for korrosjonsbeskyttelse som fremgikk av anbudsdokumentene, ikke var et absolutt krav.  Dommen avklarer betydningen av brudd på kravspesifikasjoner etter norsk rett og EU/EØS-retten. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Nøkkelavsnitt: 56, 63, 81-82 Rettsområde: Offentlige anskaffelser. Anskaffelsesforskriften § 24-8 første ledd bokstav b. Anskaffelsesdirektivet artikkel 56. Dommere: Webster, Bergh, Østensen Berglund, Sivertsen, Lund

• Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 11. juni 2025, HR-2025-1082-U, (sak nr. 25-052849SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse.  Staten v/Skatteetaten (Regjeringsadvokaten v/advokat Anders Narvestad) mot A

  Dommere: Falkanger, Østensen Berglund, Lund Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

• Dømmekraft Nº LA-2025-90790 av Lagmannsretten, 2025-06-06
  • Lagmannsrett

  I en sak om overtredelse av vegtrafikkloven § 3 kom lagmannsretten etter anke fra siktede til at det ikke var tilstrekkelig grunn til å reagere med midlertidig tap av førerett. Siktede hadde som fører av en varebil et sammenstøt med en syklist som kom inn fra venstre da siktede kjørte ut i et kryss. Etter lagmannsrettens oppfatning var det ikke grunn til å trekke tvil at siktede i utgangspunktet var oppmerksom på trafikk i begge retninger da han skulle kjøre ut i krysset. Det man kunne legge ham til last, var mest sannsynlig en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten som ligger i det nedre sjikt av hva som etter den strenge aktsomhetsnormen rammes av vegtrafikkloven § 3. Syklisten kan ha kommet så brått på at det for siktede fremstod som ekstraordinært. Tingretten hadde besluttet beslag av siktedes førerkort i 3 måneder. Etter en samlet vurdering ble lagmannsretten stående ved at spørsmålet om førerkortreaksjon burde utstå til behandlingen av straffesaken.Henvisninger: Vegtrafikkloven (1965) §3, §33

• Dømmekraft Nº LB-2025-47338 av Lagmannsretten, 2025-06-06
  • Lagmannsrett

  Saken gjelder spørsmål om straffutmåling for blant annet befatning med ca 156 gram kokain med en styrkegrad på 38-39 %. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå noe markert avvik fra normal styrkegrad, jf. HR-2019-2203-A. Tingretten hadde idømt en straff av fengsel i ett år og fire måneder med tillegg av en bot på 15 000 kroner samt sperrefrist for å erverve førerett for alltid. Dette var en fellesstraff, jf. straffeloven § 82 tredje ledd. Lagmannsretten kom til at det ikke var noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og straffen, jf. straffeprosessloven § 344. Anken ble forkastet.Henvisninger: Straffeprosessloven (1981) §344 | Straffeloven (2005) §82, §231, §232

• Dømmekraft Nº LG-2024-144277 av Lagmannsretten, 2025-06-06
  • Lagmannsrett

  I kontrakt mellom et boreselskap (Transocean) og oljeselskap (Equinor), var det avtalt at Equinor skulle betale dagrater for Trancoceans arbeid. Equinor skulle også sørge for helikoptertransport. Ved forsinket transport, fikk Transocean økte lønnskostnader, og partene hadde avtalt at forsinkelser utover seks timer skullle kompenseres etter fastsatte satser pr. time. Under vekterstreiken som rammet sikkerhetskontrollen på heliportene høsten 2020, påberopte Equinor force majeure og bestred å betale slik kompensasjon. I tingretten ble Equinor frifunnet. Lagmannsretten kom til motsatt resultat. Etter en konkret tolking av kontraktsverket, ble kompensasjonsbestemmelsen vurdert som en vederlagsregel, ikke en misligholdsbestemmelse.Henvisninger: Tvisteloven (2005) §20-2, §20-5

• Dømmekraft Nº LG-2024-58870-2 av Lagmannsretten, 2025-06-06
  • Lagmannsrett

  Energidepartementet traff vedtak som gjaldt fordeling av andeler knyttet til Breidablikk-forekomsten i Nordsjøen. Forsøket på å få klagevedtaket kjent ugyldig førte ikke frem i tingretten. Det spørsmålet lagmannsretten skulle ta stilling til var om Kongelig resolusjon 08.10.2021 var gyldig. Vedtaket var truffet av Kongen i statsråd, som klageorgan, etter klage på Energidepartementets vedtak. Ankende part anførte at vedtaket var basert på uriktig faktum og rettsanvendelsesfeil, blant annet fordi det var lagt til grunn et for strengt beviskrav. Lagmannsretten kom til at vedtaket var gyldig og anken ble derfor forkastet. (Sammendrag ved Lovdata)Henvisninger: Petroleumsloven (1996) §1-6, §4-7

• Dømmekraft Nº LG-2024-181826 – LG-2024-181857 av Lagmannsretten, 2025-06-06
  • Lagmannsrett

  To menn ble dømt til 120 og 90 dager betinget fengsel for seksuell omgang med en 15 år gammel jente. Den seksuelle omgangen skjedde for over 20 år siden. Fornærmede ble tilkjent 65 000 og 50 000 kroner i oppreisningserstatning.Henvisninger: Straffeloven (1902) §196

• Dømmekraft Nº LH-2025-88382 av Lagmannsretten, 2025-06-06
  • Lagmannsrett

  Anke over avslag på begjæring om tvangsfravikelse av eiendom basert på særskilt tvangsgrunnlag førte ikke fram.Henvisninger: Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2

• Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 6. juni 2025, HR-2025-1071-U, (sak nr. 25-034219SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse.  A Pedersen & Sønn Lastebiltransport AS (advokat Kristoffer Johansen)mot Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Goud Helge Homme Fjellheim)

  Dommere: Webster, Bergh, Sivertsen Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)

• Høyesteretts dom 5. juni 2025, HR-2025-1055-A, (sak nr. 24-169099SIV-HRET), anke over Borgarting lagmannsretts dom. I. Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Olav Haugen Moen) mot A (advokat Christian Lundin) II. A (advokat Christian Lundin)mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Olav Haugen Moen)

  En mann ble sterkt skadet etter å ha stupt fra Tomtekaia, som ligger ved utløpet av Akerselva i Bjørvika i Oslo. Kaia eies og er opparbeidet for allmennheten av Oslo kommune. Stupet skjedde fra ca. 2 meter høyde, og mannen traff en betongmatte over et fjernvarmerør som lå ca. 1,30 meter under vann. Vanndybden for øvrig var ca. 1,80 meter. På kaia var det varslet med skilt om grunt vann og advart mot stuping.  Høyesterett har kommet til at det ikke var uaktsomt av kommunen å unnlate å sikre Tomtekaia bedre mot stupeulykker. Det var heller ikke uaktsomt å unnlate å varsle bedre om risikoen. Det blir særlig lagt vekt på at området ikke var opparbeidet som en badeplass, og at kommunen hadde rimelig grunn til å forvente at besøkende gjorde egne undersøkelser om vanndybden og bunnforholdene før de eventuelt stupte. Den advarende skiltingen var egnet til å hindre stuping, selv om betongmatten ikke var særskilt merket eller varslet.  Høyesterett har videre kommet til at det ikke var grunnlag for å ilegge kommunen objektivt ansvar. Det blir særlig lagt vekt på at risikoen for slik ulykke ikke var ekstraordinær nok sammenlignet med den risiko man ellers møter i sjønære områder.  Dommen avklarer kommuners erstatningsansvar for ulykker som skjer på områder opparbeidet for allmennheten.  Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Erstatningsrett, skadeserstatningsloven § 2-1 Nøkkelavsnitt: 34, 38–42 og 46  Dommere: Falkanger, Falch, Steinsvik, Sivertsen, Lund