Case Law

Sources in this library

Latest documents

  • Dømmekraft Nº LB-2025-176435 av Lagmannsretten, 2025-12-01

    Anke over tingrettens beslutning om nedsettelse av salær for forsvarer i straffesak ble ikke tatt til følge. Tingrettens beslutning var basert på en riktig forståelse av salærforskriften, og avgjørelsen var ikke åpenbart uforsvarlig eller urimelig.Henvisninger: Salærforskriften (1997) §7 | Tvisteloven (2005) §29-3

  • Høyesteretts dom 28. november 2025, HR-2025-2364-S, (sak nr. 24-123314SIV-HRET), sivil sak, anke over Agder lagmannsretts overskjønn 5. juli 2024. A, Norges Skogeierforbund (partshjelper), Norskog (partshjelper), Norges Bondelag (partshjelper) (advokat Magnus Dæhlin) mot Telemark fylkeskommune (advokat Steinar Mageli)

    Saken gjelder såkalt kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon av en skogeiendom. Når erstatningen for tapt bruksverdi utbetales som et engangsbeløp, må fremtidige inntekter regnes om til dagens verdi.  Denne beregningen bygger på en kapitaliseringsrente – en rentesats som fastsettes ut fra en forventning om at erstatningen investeres på en fornuftig måte. Jo høyere rentesatsen er, desto lavere blir erstatningen. Lagmannsretten la til grunn at rettspraksis tilsier en standardisert kapitaliseringsrente på 4 prosent. Spørsmålet for Høyesterett var om dette bygger på riktig rettsanvendelse. Høyesterett konstaterer at det foreligger en omfattende og langvarig praksis for å bruke en standardisert kapitaliseringsrente på 4 prosent. Dette rentenivået ble fastlagt i en storkammerdom om personskadeerstatning fra 2014, og det er i senere praksis lagt til grunn at det samme nivået også gjelder ved  ekspropriasjon. Standardrenten bygger på en forutsetning om at erstatningsbeløpet kan investeres bredt – ikke bare i egen næring, men også i andre aktiva.  Høyesterett finner ikke grunn til å endre standardrenten nå. En forskrift fra 2022 som fastsetter kapitaliseringsrenten til 2,5 prosent ved erstatningsutmåling for personskader, gir ikke grunnlag for å sette ned renten i ekspropriasjonssaker. Det foreligger heller ikke endringer i den økonomiske situasjonen som tilsier at standardrenten bør senkes. Høyesterett understreker også at en rente på 4 prosent ikke er så høy at det i seg selv tilsier en reduksjon. Standardrenten forutsetter bare investeringer som er lett tilgjengelige for alle. Den forutsetter ikke aktiv forvaltning.  Reglene om gevinstbeskatning av erstatningsbeløpet gir heller ingen grunn til å justere renten. Høyesterett presiserer også at forventet realinntektsvekst ikke skal påvirke kapitaliseringsrenten. Slik vekst inngår i beregningen av den tapte kontantstrømmen, ikke i selve rentesatsen. Dommen bekrefter at det fortsatt skal gjelde en standardisert kapitaliseringsrente på 4 prosent i ekspropriasjonssaker. Den inneholder også uttalelser om Grunnloven § 105 og vederlagsloven §§ 6 og 10. Videre inneholder dommen synspunkter på når tidligere høyesterettsdommer kan fravikes, og den gir enkelte avklaringer om Høyesteretts kompetanse i skjønnssaker.  Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Nøkkelavsnitt: 50, 52, 67, 69, 70, 81, 85, 89, 95, 106, 124 og 125.   Rettsområde: Ekspropriasjonsrett. Grunnloven § 105, vederlagslova § 6 og 10 og skjønnsprosessloven § 38. Dommere: Øie, Webster, Falkanger, Bull, Bergsjø, Bergh, Sæther, Stenvik, Sivertsen, Poulsen, Steen

  • Høyesteretts dom 28. november 2025, HR-2025-2365-S, (sak nr. 23-148657SIV-HRET), sivil sak, anke over Frostating lagmannsretts overskjønn 28. juni 2023.  A (advokat Ivar Christian Andersskog), Norskog (partshjelper), Norges Skogeierforbund (partshjelper), Norges Bondelag (partshjelper) (advokat Magnus Dæhlin) mot Trøndelag fylkeskommune (advokat Guri Uvsløkk Vagnildhaug)

    En gårdbruker i Trøndelag måtte avstå rundt 3 prosent av den dyrkede marken sin til veiutbygging. Spørsmålet for Høyesterett var hvilken rentesats som skal brukes når man regner om fremtidig inntektstap til et engangsbeløp, den såkalte kapitaliseringsrenten. Tingretten og lagmannsretten hadde brukt 4 prosent, mens grunneieren mente det skulle være 2,5 prosent. Forskjellen er stor: En kapitaliseringsrente på 2,5 prosent gir 60 prosent høyere erstatning enn en rentesats på 4 prosent. Saken er behandlet av Høyesterett i storkammer med 11 dommere, sammen med en sak fra Telemark som gjaldt det samme spørsmålet (HR 2025 2364 S).  Høyesterett er kommet til at kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon fortsatt skal være standardisert og 4 prosent, slik den har vært siden rentesatsen ble fastsatt av Høyesterett i 2014 – også da i storkammer. Høyesterett fremhever at det skal mye til for å fravike etablert rettspraksis. Verken forskriften fra 2022 som fastsetter kapitaliseringsrenten i personskadesaker til 2,5 prosent, eller andre forhold gir tilstrekkelig grunn til å endre standardrenten ved ekspropriasjon. En forventet fremtidig inntektsvekst utover inflasjon – såkalt realinntektsvekst – inngår som et element i beregningen av inntektstapet og påvirker derfor ikke standardrenten. Siden lagmannsretten hadde brukt riktig rentesats og gitt en tilstrekkelig begrunnelse for resultatet, forkastes gårdbrukerens anke. En utførlig begrunnelse for Høyesteretts resultat er gitt i dommen i Telemark-saken, som ble avsagt først. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Ekspropriasjonserstatningsrett. Kapitaliseringsrente. Nøkkelavsnitt: 42–45 Dommere: Øie, Webster, Falkanger, Bull, Bergsjø, Bergh, Sæther, Stenvik, Sivertsen, Poulsen, Steen

  • Dømmekraft Nº LH-2025-76685 av Lagmannsretten, 2025-11-28

    Krav om erstatning for mangelfull inngripen fra barneverntjensten. Lagmannsretten kom, som tingretten, til at det ikke forelå erstatningsansvar for kommunen for barneverntjenestens oppfølgning. Dette fordi det bidrag til realskaden som omsorgssvikten i den perioden barneverntjenesten eventuelt hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt, var så vidt uvesentlig at det ikke var grunnlag for å knytte ansvar til den.Henvisninger: Skadeserstatningsloven (1969) §2-1 | Barnevernloven (1992)

  • Dømmekraft Nº LA-2025-188041 av Lagmannsretten, 2025-11-28

    Lagmannsretten opphevet utenfor ankegrunnene tingrettens beslutning om ikke å oppheve bostedsforbeholdet. Tingretten hadde verken i beslutningen eller i forbindelse med oversendelsen av anke til lagmannsretten, redegjort for sin generelle lovforståelse eller gitt noen begrunnelse for at vilkårene for opphevelse ikke var til stede, noe som hindret prøving av anken.Henvisninger: Tvisteloven (2005) §19-6, §29-22

  • Dømmekraft Nº LB-2024-194552 av Lagmannsretten, 2025-11-28

    Saken gjaldt krav om prisavslag og erstatning etter avhendingsloven § 3-7, § 3-8 og § 3-9 slik den lød før lovendringen 1. januar 2022, etter kjøp av enebolig fra 2006. Lagmannsretten fant at det ikke var mangler ved husets takkonstruksjoen. Det var heller ikke mangel knyttet til luftlekkasjer. Kjøper ble tilkjent et noe høyere prisavslag for manglende vindsperre i kneloft, for øvrig ble anken forkastet. Konkret vurdering.Henvisninger: Avhendingslova (1992) §3-7, §3-8, §3-9

  • Dømmekraft Nº LB-2024-184917 av Lagmannsretten, 2025-11-27

    Saken gjaldt gyldigheten av to klagevedtak etter havne- og farvannsloven § 14 første ledd om avslag på etablering av et bryggeanlegg med utriggere for båtplasser, samt krav om erstatning. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at vedtakene var gyldige. Det var ingen feil verken ved rettsanvendelsen, faktumvurderingen eller saksbehandlingen. Vedtakene var heller ikke i strid med myndighetsmisbrukslæren. Staten tilkjent sakskostnader for begge instanser.Henvisninger: Havne- og farvannsloven (2009) | Havne- og farvannsloven (2019) §14

  • Dømmekraft Nº LF-2025-190066 av Lagmannsretten, 2025-11-27

    Tiltalte hadde vedtatt forelegg før saken ble behandlet, men tingretten behandlet saken som en tilståelsessak uten å være kjent med forelegget. Et vedtatt forelegg har samme virkning som en dom, og saken skulle derfor ikke vært behandlet. Lagmannsretten opphevet enstemmig tingrettens rettsmøte og dom. (Sammendrag ved Lovdata)Henvisninger: Straffeprosessloven (1981) §322

  • Dømmekraft Nº LH-2025-184626 av Lagmannsretten, 2025-11-27

    Saken gjaldt siktelse for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 5, for kjøring i 74 km/t i en 30-sone. Lagmannsretten fant bevisene for fartsmålingen uklare og mangelfulle, særlig knyttet til bildet som viste måleresultatet. Når tilståelsen også bygger på uklarheten, fant lagmannsretten at vilkårene for tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248 ikke var oppfylt. Tingrettens dom ble opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil. (Sammendrag ved Lovdata)Henvisninger: Vegtrafikkloven (1965) §5, §31 | Straffeprosessloven (1981) §248, §322

  • Dømmekraft Nº LB-2025-101519 av Lagmannsretten, 2025-11-27

    En 53 år gammel mann var i tingretten dømt til 7 måneder ubetinget fengsel for overtredelse av skattebetalingsloven § 18-1. Han hadde som daglig leder og styreleder i tre aksjeselskaper unnlatt å foreta forskuddstrekk på til sammen noe over 2,1 millioner kroner i 2020. Han anket over straffutmålingen. Lagmannsretten viste til at domfelte hadde inngitt korrekte oppgaver til myndighetene. Saken gjaldt derfor et rent betalingsmislighold. Etter rettspraksis er utgangspunktet ved rent betalingsmislighold betinget fengsel, eventuelt med tillegg av en bot, jf. f.eks. Rt-1991-197. Lagmannsretten fant at i denne saken var beløpet for stort til at fengselsstraffen kunne gjøres helt betinget. Fengselsstraffen som tingretten hadde idømt, ble redusert til 45 dager hvorav 30 dager ble gjort betinget. Det ble også tatt hensyn til at årsaken til den vanskelige økonomiske situasjonen i domfeltes selskaper var konkurs hos en underleverandør under covid-epidemien, og at domfelte hadde inngått avtale om nedbetaling av gjelden. Han hadde dessuten gitt en uforbeholden tilståelse i tingretten, og saksbehandlingstiden var for lang.Henvisninger: Skattebetalingsloven (2005) §18-1