Case Law
Sources in this library
Latest documents
-
Høyesteretts dom 3. desember 2024, HR-2024-2211-A, (sak nr. 24-084038SIV-HRET), sivil sak, anke over Gulating lagmannsretts dom 5. april 2024.
Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet (Regjeringsadvokatenv/advokat Ida Thue) mot West Coast Invest AS (advokat Ingrid Sævold Moe)
På 1970-tallet ble det oppført en 76 kvadratmeter stor brygge på en strandeiendom i Bergen kommune. Kommunen foretok på 2010-tallet en kartlegging av tiltak i strandsonen. Da det ikke forelå byggemelding om oppføring av brygga, ga kommunen pålegg om riving. Dagens eier av eiendommen mente på sin side at brygga ikke var meldepliktig etter dagjeldende bygningslov. Bygningsloven 1965 § 84 ga meldeplikt for visse tiltak. Bestemmelsen nevner en rekke større tiltak, slik som kaianlegg, bruer og idrettsanlegg, samt «andre varige konstruksjoner og anlegg». Spørsmålet i saken var særlig om uttrykket «andre varige konstruksjoner» skal leses for seg eller i lys av de eksemplene som er nevnt. Høyesterett har kommet til at uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» må tolkes i lys av de eksemplene som er nevnt i lovteksten. Større brygger kunne være omfattet, men i utgangspunktet ikke brygger beregnet til privat bruk for den eiendommen den ga atkomst til, og som ikke avvek fra normal størrelse og karakter for slike brygger. Brygga i saken for Høyesterett var relativt stor. Samtidig hadde størrelsen sammenheng med grunnforholdene på stedet. Det forelå ikke andre hensyn som med tyngde talte for at det forelå meldeplikt. Høyesterett har derfor i likhet med lagmannsretten kommet til at brygga ikke var meldepliktig og at pålegget om riving var ugyldig. Dommen har betydning for hvilke eldre brygger som kan kreves fjernet som ulovlig oppført. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Forvaltningsrett, plan- og bygningsrett, bygningsloven 1965 § 84 Nøkkelavsnitt: 73-79 Dommere: Matheson, Bergsjø, Falch, Hellerslia, Sivertsen
-
Dømmekraft Nº LA-2024-183180 av Lagmannsretten, 2024-12-02
Straffeprosess. Habilitet. Førerkortbeslag. Nødrett. Uforholdsmessig. Straffeprosessloven § 170a.
-
Høyesteretts dom 29. november 2024, HR-2024-2188-A, (sak nr. 24-027979SIV-HRET), sivil sak, anke over Borgarting lagmannsretts dom 18. desember 2023.
Tryg Forsikring (advokat Jo Gjennestad) mot A (advokat Øyvind Vidhammer)
En helikopterpilot ble ufør på grunn av helseplager han pådro seg i arbeidet, og hadde krav på yrkesskadeerstatning for tapt inntekt og tap av fremtidig inntekt. Erstatning for tapt inntekt og tap av fremtidig inntekt utmåles hver for seg. Erstatning for tapt inntekt utmåles individuelt, mens tap av fremtidig inntekt er en standarderstatning. For høytlønte kan standarderstatningen gi en underkompensasjon. Det kan derfor ha stor betydning hvordan en trekker skillet mellom utmålingen av de to tapstypene. For piloten utgjorde forskjellen flere millioner kroner. Etter alminnelig erstatningsrett er skillet – oppgjørstidspunktet – det tidspunktet da partene er enige om oppgjøret, eller, ved uenighet som er brakt inn for domstolene, domstidspunktet. Spørsmålet for Høyesterett var om forskriften om standardisert erstatning gjør det mulig for forsikringsselskapet å fastsette et annet oppgjørstidspunkt ved å utbetale standarderstatningen, slik at utbetalingstidspunktet med det også blir oppgjørstidspunktet. Høyesterett har kommet til at oppgjørstidspunktet også etter forskriften er avtaletidspunktet eller domstidspunktet. Det er ikke holdepunkter for at lovgiveren har ønsket å gjøre unntak fra alminnelig erstatningsrett. Dommen gir veiledning om utmåling av erstatning for tapt inntekt ved yrkesskade. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: yrkesskadeforsikringsloven, erstatningsrett Nøkkelavsnitt: 27, 41, 51, 53–55 Dommere: Falkanger, Ringnes, Sæther, Stenvik, Lund
-
Dømmekraft Nº LB-2024-175738 av Lagmannsretten, 2024-11-29
Tvangsfullbyrdelse. Tvangssalg. Låneformidlingsforetak. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4-6.
-
Dømmekraft Nº LB-2024-95652 av Lagmannsretten, 2024-11-29
Forvaltningsrett. Utdanningsrett. Erstatningsrett. Universitets- og høyskoleloven. Forskrift for gradene ph.d. og ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid ved NTNU. Arbeidsmiljøloven. Statsansatteloven.
-
Høyesteretts dom 28. november 2024, HR-2024-2185-A, (sak nr. 24-074144STR-HRET), straffesak, anke over Borgarting lagmannsretts dom 8. april 2024.
Påtalemyndigheten (statsadvokat Erik Førde) mot A (advokat Petter Sogstad Grannes)
En utenlandsk mann var tiltalt for gjentatte ganger å ha gitt uriktige forklaringer til norske utlendingsmyndigheter om sin identitet og bakgrunn. Da han søkte asyl i Norge i januar 2015, fortalte mannen at han var fra Afghanistan, og at nære familiemedlemmer var drept av Taliban. Han forklarte det samme ved senere søknader om permanent oppholdstillatelse i Norge og ved søknader om reisedokumenter i perioden frem til 2021. Det ble da avdekket at han egentlig var fra Pakistan og hadde sin familie der. Det var enighet om at mannen som utgangspunkt kunne straffes for den første uriktige forklaringen, som han ga i januar 2015. Det fulgte av straffeloven 1902 § 166, som gjaldt på den tiden. Straffansvaret for denne forklaringen alene var imidlertid foreldet. Spørsmålet for Høyesterett var om mannen også kunne straffes for de etterfølgende uriktige forklaringene, slik at forholdet samlet sett ikke var foreldet. Spørsmålet var nærmere bestemt om det forelå en straffrihetsgrunn som gjorde det straffritt for ham å gjenta den uriktige forklaringen. I dommen kommer Høyesterett til at mannen ikke kan straffes for de etterfølgende uriktige forklaringene. Hvis han hadde forklart sannheten i de senere forklaringene, ville han avslørt at den første forklaringen var uriktig, slik at han risikerte straff for denne. Både straffeloven 1902 § 166 og straffeloven 2005 § 221 gir straffrihet til den som ikke kan fortelle sannheten uten å utsette seg for straff. Høyesterett mener at denne straffrihetsgrunnen – som er en forlengelse av det menneskerettslige vernet mot selvinkriminering – får anvendelse på de etterfølgende forklaringene. Straffrihetsregelen kan ikke tolkes innskrenkende, slik en tidligere dom fra Høyesterett indikerte. På denne bakgrunn blir mannen frifunnet. Høyesterett tar i dommen ikke stilling til hvilken betydning de uriktige forklaringene skal få for mannens oppholdstillatelse i Norge. Saken gjelder kun de strafferettslige konsekvensene av forklaringene. Dommen klargjør rekkevidden av straffrihetsgrunnene i bestemmelsene om falsk eller uriktig forklaring i tidligere og gjeldende straffelov. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Strafferett. Straffeloven 1902 § 167 og straffeloven 2005 § 221. Straffrihetsgrunner. Nøkkelavsnitt: 45–46, 48, 52, 57–59 Dommere: Indreberg, Ringnes, Stenvik, Sivertsen, Lund
-
Dømmekraft Nº LA-2024-185249 av Lagmannsretten, 2024-11-28
Straffeprosess. Varetektsfengsling. Grov kroppsskade. Gjentakelsesfare. Straffeprosessloven § 184 andre ledd andre punktum.
-
Dømmekraft Nº LB-2023-162614 av Lagmannsretten, 2024-11-28
Sivilprosess. Midlertidig forføyning. Tvisteloven § 34-2, jf. § 34-1.
-
Dømmekraft Nº LB-2024-100847 av Lagmannsretten, 2024-11-28
Strafferett. Straffutmåling. Tap av førerett. Saksbehandlingstid. Forskrift om prikkbelastning.
-
Dømmekraft Nº LE-2024-147752 av Lagmannsretten, 2024-11-28
Sivilprosess. Erstatning etter pasientskadeloven. Ankenektelse.