Høyesterett

Latest documents

Høyesteretts dom 3. desember 2024, HR-2024-2211-A, (sak nr. 24-084038SIV-HRET), sivil sak, anke over Gulating lagmannsretts dom 5. april 2024. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet (Regjeringsadvokatenv/advokat Ida Thue) mot West Coast Invest AS (advokat Ingrid Sævold Moe)
På 1970-tallet ble det oppført en 76 kvadratmeter stor brygge på en strandeiendom i Bergen kommune. Kommunen foretok på 2010-tallet en kartlegging av tiltak i strandsonen. Da det ikke forelå byggemelding om oppføring av brygga, ga kommunen pålegg om riving. Dagens eier av eiendommen mente på sin side at brygga ikke var meldepliktig etter dagjeldende bygningslov. Bygningsloven 1965 § 84 ga meldeplikt for visse tiltak. Bestemmelsen nevner en rekke større tiltak, slik som kaianlegg, bruer og idrettsanlegg, samt «andre varige konstruksjoner og anlegg». Spørsmålet i saken var særlig om uttrykket «andre varige konstruksjoner» skal leses for seg eller i lys av de eksemplene som er nevnt. Høyesterett har kommet til at uttrykket «andre varige konstruksjoner og anlegg» må tolkes i lys av de eksemplene som er nevnt i lovteksten. Større brygger kunne være omfattet, men i utgangspunktet ikke brygger beregnet til privat bruk for den eiendommen den ga atkomst til, og som ikke avvek fra normal størrelse og karakter for slike brygger. Brygga i saken for Høyesterett var relativt stor. Samtidig hadde størrelsen sammenheng med grunnforholdene på stedet. Det forelå ikke andre hensyn som med tyngde talte for at det forelå meldeplikt. Høyesterett har derfor i likhet med lagmannsretten kommet til at brygga ikke var meldepliktig og at pålegget om riving var ugyldig. Dommen har betydning for hvilke eldre brygger som kan kreves fjernet som ulovlig oppført. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Forvaltningsrett, plan- og bygningsrett, bygningsloven 1965 § 84 Nøkkelavsnitt: 73-79 Dommere: Matheson, Bergsjø, Falch, Hellerslia, Sivertsen
Høyesteretts dom 29. november 2024, HR-2024-2188-A, (sak nr. 24-027979SIV-HRET), sivil sak, anke over Borgarting lagmannsretts dom 18. desember 2023. Tryg Forsikring (advokat Jo Gjennestad) mot A (advokat Øyvind Vidhammer)
En helikopterpilot ble ufør på grunn av helseplager han pådro seg i arbeidet, og hadde krav på yrkesskadeerstatning for tapt inntekt og tap av fremtidig inntekt. Erstatning for tapt inntekt og tap av fremtidig inntekt utmåles hver for seg. Erstatning for tapt inntekt utmåles individuelt, mens tap av fremtidig inntekt er en standarderstatning. For høytlønte kan standarderstatningen gi en underkompensasjon. Det kan derfor ha stor betydning hvordan en trekker skillet mellom utmålingen av de to tapstypene. For piloten utgjorde forskjellen flere millioner kroner. Etter alminnelig erstatningsrett er skillet – oppgjørstidspunktet – det tidspunktet da partene er enige om oppgjøret, eller, ved uenighet som er brakt inn for domstolene, domstidspunktet. Spørsmålet for Høyesterett var om forskriften om standardisert erstatning gjør det mulig for forsikringsselskapet å fastsette et annet oppgjørstidspunkt ved å utbetale standarderstatningen, slik at utbetalingstidspunktet med det også blir oppgjørstidspunktet. Høyesterett har kommet til at oppgjørstidspunktet også etter forskriften er avtaletidspunktet eller domstidspunktet. Det er ikke holdepunkter for at lovgiveren har ønsket å gjøre unntak fra alminnelig erstatningsrett. Dommen gir veiledning om utmåling av erstatning for tapt inntekt ved yrkesskade. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: yrkesskadeforsikringsloven, erstatningsrett Nøkkelavsnitt: 27, 41, 51, 53–55 Dommere: Falkanger, Ringnes, Sæther, Stenvik, Lund
Høyesteretts dom 28. november 2024, HR-2024-2185-A, (sak nr. 24-074144STR-HRET), straffesak, anke over Borgarting lagmannsretts dom 8. april 2024. Påtalemyndigheten (statsadvokat Erik Førde) mot A (advokat Petter Sogstad Grannes)
En utenlandsk mann var tiltalt for gjentatte ganger å ha gitt uriktige forklaringer til norske utlendingsmyndigheter om sin identitet og bakgrunn. Da han søkte asyl i Norge i januar 2015, fortalte mannen at han var fra Afghanistan, og at nære familiemedlemmer var drept av Taliban. Han forklarte det samme ved senere søknader om permanent oppholdstillatelse i Norge og ved søknader om reisedokumenter i perioden frem til 2021. Det ble da avdekket at han egentlig var fra Pakistan og hadde sin familie der. Det var enighet om at mannen som utgangspunkt kunne straffes for den første uriktige forklaringen, som han ga i januar 2015. Det fulgte av straffeloven 1902 § 166, som gjaldt på den tiden. Straffansvaret for denne forklaringen alene var imidlertid foreldet. Spørsmålet for Høyesterett var om mannen også kunne straffes for de etterfølgende uriktige forklaringene, slik at forholdet samlet sett ikke var foreldet. Spørsmålet var nærmere bestemt om det forelå en straffrihetsgrunn som gjorde det straffritt for ham å gjenta den uriktige forklaringen. I dommen kommer Høyesterett til at mannen ikke kan straffes for de etterfølgende uriktige forklaringene. Hvis han hadde forklart sannheten i de senere forklaringene, ville han avslørt at den første forklaringen var uriktig, slik at han risikerte straff for denne. Både straffeloven 1902 § 166 og straffeloven 2005 § 221 gir straffrihet til den som ikke kan fortelle sannheten uten å utsette seg for straff. Høyesterett mener at denne straffrihetsgrunnen – som er en forlengelse av det menneskerettslige vernet mot selvinkriminering – får anvendelse på de etterfølgende forklaringene. Straffrihetsregelen kan ikke tolkes innskrenkende, slik en tidligere dom fra Høyesterett indikerte. På denne bakgrunn blir mannen frifunnet. Høyesterett tar i dommen ikke stilling til hvilken betydning de uriktige forklaringene skal få for mannens oppholdstillatelse i Norge. Saken gjelder kun de strafferettslige konsekvensene av forklaringene. Dommen klargjør rekkevidden av straffrihetsgrunnene i bestemmelsene om falsk eller uriktig forklaring i tidligere og gjeldende straffelov. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Strafferett. Straffeloven 1902 § 167 og straffeloven 2005 § 221. Straffrihetsgrunner. Nøkkelavsnitt: 45–46, 48, 52, 57–59 Dommere: Indreberg, Ringnes, Stenvik, Sivertsen, Lund
Høyesteretts dom 26. november 2024, HR-2024-2167-A, (sak nr. 24-061646STR-HRET og sak nr. 24-061530STR-HRET), straffesak, anke over Borgarting lagmannsretts dom 3. januar 2024. A (advokat Ulf Martin Veel Larsen), B (advokat Mette Yvonne Larsen) mot Påtalemyndigheten (riksadvokatfullmektig Johannes Næss)
To demonstranter hadde deltatt i sitt ned-aksjoner i Olje- og energidepartementets resepsjon. Etter noen timer påla politiet dem å fjerne seg, noe de ikke gjorde. Demonstrantene ble da pågrepet og kjørt til sentralarresten, hvor de satt noen timer før de ble løslatt. Politiet ga demonstrantene forelegg – bøtestraff – som de ikke godtok. Høyesterett har kommet til at politiet hadde tilstrekkelig grunnlag for å pågripe demonstrantene og å kjøre dem til politihuset. Men den videre frihetsberøvelsen, som innebar at de ble satt inn i fengselsceller, var uforholdsmessig og derfor ulovlig. I samsvar med tidligere høyesterettspraksis var det da også uforholdsmessig å straffe demonstrantene med bøter. Høyesterett mener det ikke er tilstrekkelig å bare frafalle straffutmålingen. Demonstrantene blir derfor frifunnet. Dommen avklarer i første rekke politiets adgang til å pågripe og frihetsberøve fredelige demonstranter som ikke retter seg etter politiets pålegg. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Strafferett og straffeprosess, Grunnloven § 101, EMK artikkel 11, straffeprosessloven § 173, politiloven §§ 5, 7 og 10, straffeloven § 61 Nøkkelavsnitt: 42-45, 51-52 og 55 Dommere: Matheson, Falch, Høgetveit Berg, Sæther, Hellerslia
Høyesteretts ankeutvalgs dom 24. november 2024, HR-2024-2160-U, (sak nr. 24-104091STR-HRET), straffesak, anke over dom. A (advokat Øystein Ola Storrvik) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Sturla Henriksbø)
Dommere: Webster, Falkanger, Thyness Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)
Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 19. november 2024, HR-2024-2120-U, (sak nr. 24-151517STR-HRET), straffesak, anke over dom. A (advokat Kim Brügger Villanger) mot Påtalemyndigheten
Dommere: Bull, Østensen Berglund, Thyness Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)
Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 15. november 2024, HR-2024-2107-U, (sak nr. 24-178033STR-HRET), straffesak, anke over kjennelse. Politiets utlendingsenhet (politiadvokat Line Isaksen) A (advokat Unni Fries)
Dommere: Webster, Bull, Thyness Les avgjørelsen fra Høyesetrett (PDF)
Høyesteretts dom 13. november 2024, HR-2024-2092-A, (sak nr. 24-023277SIV-HRET), sivil sak, anke over Eidsivating lagmannsretts dom 7. desember 2023. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Siri Kristin Kristiansen) mot A (advokat Geir Lippestad)
En kvinne som var diagnostisert med MS, fortsatte i full stilling frem til hun ble sykmeldt på grunn av alvorlige bivirkninger ved forebyggende behandling i november 2016. Kvinnen kom ikke tilbake i arbeid og søkte etter hvert uføretrygd. Etter folketrygdloven teller bare inntekten i kalenderår forut for uføretidspunktet med når uføretrygden skal beregnes. NAV satte uføretidspunktet til sykmeldingstidspunktet, med den virkning at bare inntekter i 2015 og tidligere år ble tatt med i beregningsgrunnlaget. For kvinnen slo dette uheldig ut, fordi hun hadde høyere inntekt i 2016. I motsetning til NAV og Trygderetten kom lagmannsrettens flertall til at sykmeldingen ikke var avgjørende for uføretidspunktet, fordi vilkårene for uføretrygd først er oppfylt når sykdommen har ført til en varig funksjonsnedsettelse. Høyesterett har kommet til at uføretidspunktet er det tidspunktet da man i ettertid kan konstatere at inntektsevnen ble varig nedsatt. For personer som er i arbeid, vil uføretidspunktet ofte falle sammen med sykmeldingstidspunktet. Det er ikke avgjørende om sykmeldingen gjelder samme sykdom som senere gir rett til uføretrygd. I dette tilfellet kunne man uansett ikke se på grunnsykdommen og bivirkningene av nødvendig behandling som forskjellige sykdommer. At kvinnen på denne måten kommer dårlig ut, skyldes et sammenfall av uheldige omstendigheter, og kan ikke være avgjørende for tolkningen av loven. Dommen gir veiledning for fastsettelsen av uføretidspunkt etter folketrygdloven. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Trygderett, folketrygdloven § 12 6, § 12 8 Nøkkelavsnitt: 47, 56–57 Dommere: Indreberg, Bergsjø, Ringnes, Stenvik, Sivertsen
Høyesteretts ankeutvalg kjennelse 13. november 2024, HR-2024-2083-U, (sak nr. 24-155476SIV-HRET), sivil sak, anke over kjennelse. A
Dommere: Noer, Bull, Thyness Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)
Høyesteretts dom 12. november 2024, HR-2024-2073-A, (sak nr. 24-013610SIV-HRET), anke over Borgarting lagmannsretts dom. Staten v/Skatteetaten (Regjeringsadvokaten v/advokat Gøran Østerman Thengs) mot DNB Bank ASA (advokat Morten Goller)
DNB har en filial i New York. Den mottar innskudd som DNB betaler renter på. Det meste av de innskutte midlene overføres til hovedkontoret i Norge for videre utlån. I Norge beskattes norske foretak i utgangspunktet også av sin inntekt i utlandet. Ved beregningen av skattbar inntekt gjøres det fradrag for renteutgifter. Det følger av skatteavtalen mellom Norge og USA at USA kan beskatte inntekten fra filialen som om den var et selvstendig foretak. Derfor beregnes det en skattbar renteinntekt for filialen basert på overføringene fra filialen til hovedkontoret i Norge. Ved denne beregningen kommer filialens renteutgifter til fradrag. For å unngå dobbeltbeskatning kan DNB i henhold til skatteavtalen trekke den beskattede inntekten i USA fra sin skattbare inntekt i Norge. Dette omtales gjerne som «unntaksmetoden». Effekten av dette er at renteutgiftene i USA som et utgangspunkt kommer til fradrag to ganger, dels ved beregning av den skattbare inntekten i USA og dels ved beregning av DNBs skattbare inntekt i Norge. Skatteloven § 6-91 inneholder en regel som skal redusere denne doble effekten av rentefradraget. For skattytere med regnskapsplikt, slik som DNB, går regelen ut på at det ikke gis fradrag for gjeldsrenter som svarer til forholdet mellom verdien av skattyters eiendeler i virksomheten i utlandet og verdien av skattyters samlede eiendeler, basert på bokført verdi i regnskap oppgjort i samsvar med regnskapsloven. Dette kan også uttrykkes som en brøk, der verdien av eiendelene i virksomheten i utlandet utgjør telleren, og verdien av de samlede eiendelene utgjør nevneren. Jo mindre verdien av telleren er i forhold til nevneren, desto mindre blir reduksjonen av rentefradraget. Spørsmålet i saken var om verdien av den interne fordringen som filialen får på hovedkontoret som følge av overføringen av midler til hovedkontoret, inngår i «eiendeler» i bestemmelsens forstand og dermed inngår i brøken. Den interne fordringen fremgår av filialregnskapet, men ikke av DNBs årsregnskap. Høyesterett har, i likhet med lagmannsretten, kommet til at den interne fordringen ikke skal regnes med, og legger vesentlig vekt på ordlyden i bestemmelsen. Dette innebærer til sammen 1,7 milliarder kroner i redusert skatt for DNB i de aktuelle inntektsårene, 2015 til 2019. Dommen avklarer beregningsmåten ved anvendelse av avkortningsregelen for rentefradrag i skatteloven § 6-91. Paragraf § 6-91 gjelder bare ved bruk av unntaksmetoden. De fleste skatteavtaler som Norge i dag har med andre land, er basert på en annen metode, den såkalte kreditmetoden. En avtale med USA basert på kreditmetoden er ferdigforhandlet, men den har ennå ikke trådt i kraft. Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF) Rettsområde: Skatterett, skatteloven § 6-91. Nøkkelavsnitt: 42, 43–45, 51, 64, 66 Dommere: Indreberg, Bull, Bergh, Sæther, Sivertsen