Dømmekraft Nº LB-2024-14972 av Lagmannsretten, 2024-04-25

• Date: 25 April 2024
• Docket Number: LB-2024-14972
• Parties: A (advokat Marius Nilsen) mot Staten v/Helse- og omsorgsdepartementet (advokat Håvard Hansen Holdø).

Saken gjelder spørsmål om opphør av tvungent psykisk helsevern.

Tingretten har beskrevet sakens bakgrunn slik:

Saksøker A er født [00.00.1994]. Hun er 29 år gammel. Hun har hatt vanskelige oppvekstsvilkår. Fra ungdommen har hun ved tilfeller vært utsatt for vold og overgrep. Fra 2019 har hun bodd i et bemannet botilbud. A ruser seg på amfetamin og GHB. Hun uttalte under hovedforhandlingen at hun ikke vil slutte med det.

A har siden 2015 hatt en rekke innleggelser i psykiatrien. Frem til sommeren 2022, da diagnosen F20.3 Udifferensiert schizofreni og F192 Avhengighetssyndrom som skyldes andre/flere psykoaktive stoffer, ble satt, har diagnosen vært rusutløst psykose, samt nevnte avhengighetslidelse.

Fra 25.7.2022 har A vært underlagt tvunget psykisk helsevern («TPH») ved [sykehus1] («[sykehus1]»). Dette har i perioder vært med døgnopphold og i andre perioder uten døgnopphold. Den 14.12.2023 ble A overført til TPH m/døgnopphold. [sykehus1], som disponerer plasser ved [sykehus2] («[sykehus2]»), traff 15.12.2023 vedtak om overføring av A til [sykehus2] uten at det medførte endring av type tvang.

Fra 21.7.2022, altså umiddelbart før det tvungne psykiske helsevernet ble etablert, var A underlagt tvungen observasjon, som bl.a. innebærer at man sikret fravær av rus. Basert hva man så da A ikke ruset seg, skrev [sykehus1] den 26.7.2022 i epikrisen at man mistenkte organisk sårbarhet for psykose og anbefalte videre utredning. Utredning ble foretatt og per 26.8.2023 hadde hun fått diagnosen F20.3 Udifferensiert schizofreni, samt opprettholdt avhengighetsdiagnosen. Som det fremgår av [sykehus1]s beleggsoversikt av 14.11.2023, samt av behandlingsansvarlig psykiater ved [sykehus1], B, sin vitneforklaring, er det nå grunnlag for den mer presise schizofreni-diagnosen F20.0 Paranoid schizofreni.

A ønsker ikke å være underlagt tvunget psykisk helsevern. Den 1.11.2023 begjærte hun rettslig overprøving av kontrollkommisjonen for [sykehus1] sitt vedtak av 12.10.2023 om opprettholdelse av tvunget psykisk helsevern («Kontrollkommisjonens vedtak»). Ved tilsvar av 17.11.2023 la Staten v/helse- og omsorgsdepartementet («Staten») ned påstand om at begjæringen om opphør av tvunget psykisk helsevern ikke tas til følge.

Det er kontrollkommisjonens vedtak av 12.10.2023 som skal prøves. Vedtaket innebærer at A er underlagt tvungent, psykisk helsevern, for tiden med døgnopphold på [sykehus2]s. Der har hun den siste tiden blitt medisinert med Zypadhera depot, en antipsykotisk medisin i sprøyteform.

Hovedforhandling ble holdt 20. desember 2023 i Oslo tingrett.

Oslo tingrett avsa 10. januar 2024 dom med slik slutning:

Begjæringen om opphør av tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.

Som det framgår av det som er sitert fra tingrettens beskrivelse av sakens bakgrunn, har A vært under tvungent psykisk helsevern siden 25. juli 2022. Det har i perioder vært med døgnopphold og i perioder uten. Da hovedforhandling i tingretten ble avholdt, var hun underlagt tvang med døgnopphold. Hun ble deretter, 4. januar 2024, skrevet ut på tvang uten døgnopphold, men ble den 8. januar igjen overført til tvang med døgnopphold på grunn av sin helsetilstand. Den 13. februar 2024 ble hun på ny utskrevet til tvang uten døgnopphold, og hun har siden det vært på tvang uten døgnopphold. Hun bor for tiden alene i en bemannet bolig på [sted1] i Oslo.

A har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 19. april 2024 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet var representert ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

A har i hovedtrekk anført:

Vilkårene for tvungent psykisk helsevern er ikke oppfylt. A har ingen alvorlig sinnslidelse. Hun har problemer med angst, og hun kan ha vært syk noen ganger tidligere. Hun har imidlertid ingen psykotisk grunnlidelse, og diagnosen som er satt er feil. Grunnvilkåret for tvang er dermed ikke til stede.

Behandlingskriteriet er heller ikke oppfylt, verken den positive eller den negative siden. Hun vil ikke uten tvungent vern forspille sjansen til bedring. Dette henger sammen med at hun ikke har noen alvorlig sinnslidelse. Hun er uansett optimalt behandlet.

Som følge av at hun ikke har en alvorlig sinnslidelse, vil heller ikke hennes tilstand bli vesentlig forverret i meget nær framtid uten tvang. Dersom tvangen opphører, vil hun avslutte medisineringen som hun får i dag, og alle bivirkningene som hun opplever ved medisineringen, vil opphøre. Hun vil fortsatt holde kontakten med behandlingsapparatet, og dersom hun skulle bli dårligere, vil dette raskt bli fanget opp. Hun har dessuten sagt seg villig til å ta antipsykotisk medisin i tabletts form for å unngå tvangen. Hun er også villig til å fortsatte samtaleterapien med psykolog.

A mangler ikke samtykkekompetanse. Hun forstår informasjonen som er av betydning for helsehjelpen, og hun er i stand til å gjøre egne vurderinger og avveie fordeler og ulemper ved behandlingen. At hun er uenig i diagnosen som er stilt, og til behandlingen hun får i dag, innebærer ikke at hun ikke er samtykkekompetent. Kontrollkommisjonens mindretall mente også at hun var samtykkekompetent.

Det er under enhver omstendighet ikke den klart beste løsningen for A at tvangen opprettholdes. Hun opplever det som belastende å være under tvang, og hun har flere alvorlige bivirkninger av medisineringen. Hun har beskrevet en betydelig vektoppgang, mindre kreativitet, tomhetsfølelse og redusert rusfølelse. Ved den helhetsvurderingen som retten må foreta, må det legges vekt på at hun er villig til å følge opp et frivillig behandlingsopplegg i form av samtaleterapi, antipsykotisk medisinering i tabletts form og miljøterapeutiske tiltak. På sikt ønsker hun å ikke ta antipsykotiske medisiner.

Avslutningsvis nevnes at tvungent vern er en unntakssituasjon som ikke skal vare over tid. A har stått under tvungent psykisk helsevern i snart to år, og det er viktig at hun gis mulighet til å vise at hun klarer seg på egen hånd. Hun har i dag en bosituasjon med trygge rammer, hun fungerer bedre enn på lenge, og et eventuelt tilbakefall vil fanges raskt opp. Ulempen ved framtidig tilbakefall er i denne saken ikke større enn fordelene ved at hun får prøve seg uten tvang.

Det er nedlagt slik påstand:

Det tvungne psykiske helsevernet vedrørende A, oppheves.

Staten ved Helse- og omsorgsdepartementet har i hovedtrekk anført:

Vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt. Etter statens syn har A en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand. Diagnosen paranoid schizofreni bygger på et bredt og solid faglig grunnlag, og A har hatt god effekt av antipsykotisk medisinering. Hun har hatt gjentatte innleggelser med psykoser og har vært psykotisk også når hun ikke har vært påvirket av rusmidler.

Dersom det tvungne vernet oppheves nå, vil As tilstand raskt bli vesentlig forverret, høyst sannsynlig innen en periode på to til tre måneder. Forverringsalternativet under behandlingsvilkåret er dermed oppfylt. As tilstand virker nå å være bedre enn på lenge. Tilstanden er imidlertid skjør og vil raskt og kraftig forverres om medisineringen opphører. Hun mangler sykdomsinnsikt, og selv om hun under ankeforhandlingen sa at hun er villig til ta antipsykotisk medisin i form av tabletter, viser historikken at hun høyst sannsynlig vil seponere medisinene innen kort tid. Under ankeforhandlingen sa hun dessuten at hun kunne ta medisinen bare for å slippe å være under tvang.

A mangler samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Hun har ingen innsikt i egen sykdom og mangler åpenbart evne til realistisk vurdering av eget behandlingsbehov.

Fortsatt tvungent psykisk helsevern framstår...