Lagmannsrett

Latest documents

Dømmekraft Nº LG-2024-132119 av Lagmannsretten, 2025-06-30
Saken gjelder skyldanke i Baneheiasaken, for det forhold som tiltalte A ikke ble domfelt for i 2002, og som den gang medtiltalte B nå er rettskraftig frifunnet for. Tiltalte ble dømt til forvaring med tidsramme på 2 år. Minstetid ble ikke fastsatt. Dommen er en etterskuddsdom til Kristiansand byretts dom fra 2001 og Agder lagmannsretts dom av 2002. Lagmannsretten fant tiltalte skyldig i drapet også på den eldste jenta. Straffen ble utmålt under dissens. De etterlatte ble tilkjent en oppreisningserstatning på 700 000, samt til menerstatning og erstatning for lidte tap og fremtidige tap.Henvisninger: Straffeloven (1902) §64, §233 | Straffeloven (2005) §40
Dømmekraft Nº LA-2025-63168 av Lagmannsretten, 2025-06-27
Saken gjaldt spørsmålet om habiliteten til samtlige dommere i Hordaland tingrett knyttet til behandlingen av straffesak hvor anklagen gjelder grovt skadeverk mot Hordaland tingrett og Gulating lagmannsrett. Høyesteretts ankeutvalg hadde i HR-2025-1040-U funnet at samtlige dommere i Gulating lagmannsrett var inhabile til å vurdere habiliteten til dommerne i Hordaland tingrett. Saken ble overført Agder lagmannsrett som fant samtlige dommere i Hordaland tingrett inhabile til å behandle straffesaken mot tiltalte, jf. domstolloven § 108, Grunnloven § 95 og EMK art. 6 nr.1. Saken ble overført til sideordnet domstol i medhold av domstolloven § 119 første ledd.Henvisninger: Grunnlova (nynorsk) (1814) §95 | Domstolloven (1915) §108, §119 | Menneskerettsloven (1999) EMKN A6
Dømmekraft Nº LB-2024-18407 av Lagmannsretten, 2025-06-27
En tidligere autorisert regnskapsfører og leder av et regnskapsforetak ble dømt til fengsel i seks år for grovt skattesvik, grov utroskap, uriktig dokument med skatteformål, grov regnskapsovertredelse, grov hvitvasking og brudd på finansforetaksloven. Lagmannsretten fant det klart at han sto bak et omfattende, kriminelt opplegg knyttet til regnskapsforetaket. Også daglige ledere for foretakets kundeselskaper, ble dømt i saken.Henvisninger: Ligningsloven (1980) §12-1 | Straffeloven (2005) §3, §378, §379, §390, §391 | Finansforetaksloven (2015)
Dømmekraft Nº LA-2025-91062 av Lagmannsretten, 2025-06-26
Tingretten hadde tatt begjæring om midlertidig sikring til behandling etter at anke til lagmannsretten over kravet sikringen gjaldt var inngitt, og i medhold av tvisteloven § 32-7 avsagt kjennelse for arrest uten muntlige forhandlinger eller at motparten var hørt. Tingretten hadde ikke saklig kompetanse idet spørsmålet om midlertidig sikring skulle vært inngitt til og behandlet av lagmannsretten, jf. tvisteloven § 32-4 tredje ledd. Ankende parts påstand var opphevelse, og andre ankegrunner enn ugyldighet på grunn av saksbehandlingsfeil var ikke anført. Lagmannsretten fant under henvisning til at samtykke til å behandle hovedsaken ble nektet av lagmannsretten, jf. tvisteloven § 29-13 første ledd, at rettsmiddel mot kjennelsen om arrest i et tilfelle som det foreliggende er begjæring om muntlige forhandlinger, jf. tvisteloven § 32-8, og bestemmelsen i domstolloven § 40 andre ledd, at tingrettens kjennelse ikke skulle oppheves til tross for kompetansemangelen, idet tingrettens kjennelse fremstod som materielt riktig.Henvisninger: Domstolloven (1915) §40 | Tvisteloven (2005) §29-13, §32-4, §32-7, §32-8
Dømmekraft Nº LA-2025-61862 av Lagmannsretten, 2025-06-26
Saken gjaldt spørsmål om begjæring om bevistilgang i form av «mentaltest» av hund ved spørsmål om gyldigheten av vedtak om avliving og forbud mot hundehold. Forberedende dommer fant under hensyn til uttalelser i forarbeidene og rettspraksis at det som utgangspunkt ikke skal være nødvendig å foreta en vurdering av hundens psyke ved domstolenes behandling av gyldigheten av det underliggende forvaltningsvedtak. Manglende testing i forvaltningen må eventuelt anføres som en saksbehandlingsfeil ved prøvingen av gyldigheten av vedtaket. Forberedende dommer viste til at verken tvisteloven § 21-3, § 21-4 eller § 26-5 ga hjemmel for et krav om «mentaltest». Spørsmålet også vurdert i lys av tvisteloven § 21-7 annet ledd bokstav b og § 21-8.Henvisninger: Tvisteloven (2005) §21-3, §21-4, §21-7, §21-8, §26-5
Dømmekraft Nº LB-2023-184316-2 av Lagmannsretten, 2025-06-25
Lagmannsretten vurderte gyldigheten av UNEs beslutning om ikke å omgjøre tilbakekall av norsk statsborgerskap. Mannen hadde gitt uriktige opplysninger og benyttet en annen identitet i tidligere asylsøknad. Retten fant at de feilaktige opplysningene var vesentlige for vedtaket, og at tilbakekallet ikke var uforholdsmessig til tross for lang botid i Norge. Tilknytningen til Norge ble ansett som relativt svak, særlig grunnet manglende integrering og deltakelse i arbeidslivet. Anførslene om forskjellsbehandling førte ikke frem, og UNEs vedtak ble ansett som gyldig. Staten ved UNE ble dermed frifunnet. (Sammendrag ved Lovdata)Henvisninger: Statsborgerloven (2005) §26 | Utlendingsloven (2008) §66
Dømmekraft Nº LB-2024-143116 av Lagmannsretten, 2025-06-25
En 53 år gammel mann ble av lagmannsretten funnet skyldig i grovt trygdebedrageri og for å ha gitt uriktige opplysninger til offentlig myndighet. Lagmannsretten kom til at han hadde gitt uriktige opplysninger om sin inntekt til NAV, og dermed fått utbetalt 665 845 kroner i dagpenger som han ikke hadde krav på. Han ble også dømt for offentlig å ha satt fram hatefulle og diskriminerende ytringer som rammes av straffeloven § 185 første ledd første punkt, jf. andre ledd, og for ved to tilfeller å ha medvirket til dette. Han ble frifunnet for å ha utvist hensynsløs atferd etter straffeloven § 266. Straffen ble satt til fengsel i åtte måneder. Det var da gjort fradrag i straffens lengde som kompensasjon for liggetid hos politiet og at saken var blitt gammel.Henvisninger: Straffeloven (2005) §15, §79, §185, §221, §266, §371, §372, kap1
Dømmekraft Nº LE-2024-162209 av Lagmannsretten, 2025-06-25
Saken gjaldt tvist om eiendomsgrense. Det var anket over bevisbedømmelsen. Lagmannsretten, på linje med jordskifteretten, kom etter en konkret vurdering av de framlagte bevis til at grensen fulgte matrikkelgrensen. Anken ble forkastet.Henvisninger: Jordskiftelova (2013) §4-2
Dømmekraft Nº LE-2025-24123 av Lagmannsretten, 2025-06-25
Saken gjaldt en tvist om betaling av advokatsalær. Tingretten reduserte salæret skjønnsmessig grunnet mangelfull orientering om kostnadsutvikling, men advokatfirmaet fikk delvis medhold. Lagmannsretten kom til at salærkravet var rimelig og forholdsmessig i lys av oppdragets omfang og betydning. Oppdragsavtalen ble ikke ansett som bindende med faste priser, og kostnadene ble vurdert som påregnelige. Klientens krav om ytterligere reduksjon ble avvist, da misnøyen var knyttet til resultatet, ikke salærets grunnlag. Advokatfirmaet ble tilkjent både hovedkravet og sakskostnader, basert på nødvendig tidsbruk. Dommen var enstemmig. (Sammendrag ved Lovdata)Henvisninger: Tvisteloven (2005) §20-2
Dømmekraft Nº LE-2025-88870 av Lagmannsretten, 2025-06-25
Anke over beslutning om innkreving av rettsgebyr ble forkastet. Tingretten hadde ikke bygd på feil lovforståelse ved innkreving av gebyr, og beslutningen var ikke åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Ingen av unntakene fra gebyrplikt i rettsgebyrloven kom til anvendelse.Henvisninger: Rettsgebyrloven (1982) §5a