Dømmekraft Nº LF-2023-154281 av Lagmannsretten, 2024-04-18

• Date: 18 April 2024
• Docket Number: LF-2023-154281
• Parties: A (advokat Aleksander Thon Aasen) mot Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (advokat Magnus-Johan Færø).

Saken gjelder gyldigheten av Trygderettens kjennelse om å stadfeste vedtak fra NAV Klageinstans om ikke å godkjenne en ryggskade som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3 første ledd, jf. andre ledd andre punktum.

Sakens bakgrunn

A, født [00.00.1996], arbeidet som assistent/pleiemedarbeider ved [omsorgssenter] i Molde. Arbeidsgiveren varslet NAV 21. september 2020 om en skadehendelse 6. september 2020. En eldre mannlig beboer på sykehjemmet hadde falt ut av sengen og ned på gulvet. A skulle sammen med en kollega hjelpe pasienten opp igjen. Bruk av løfteheis ved forflytningen ble vurdert, men A sin kollega mente det ikke var nødvendig. A og hans kollega løftet pasienten opp. I den forbindelse kjente A ubehag nederst i ryggen, som etter kort tid utviklet seg til sterke smerter. Han måtte hentes med ambulanse og fraktes til legevakt.

A søkte NAV om yrkesskadeerstatning, men fikk avslag 25. januar 2021. Etter klage stadfestet NAV Klageinstans vedtaket 22. juli 2021. Trygderetten stadfestet NAV Klageinstans sitt vedtak ved kjennelse 17. april 2023. Trygderettens kjennelse er avsagt under dissens. Trygderettens flertall anså ikke ryggskaden, som oppsto i forbindelse med løft av en pasient, som en arbeidsulykke.

A brakte saken inn for Frostating lagmannsrett ved stevning 17. oktober 2023. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet innga tilsvar 16. november 2023. Hovedforhandling ble holdt i Trondheim tinghus 5. april 2024. I tillegg til partsforklaring ble det hørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Trygderettens flertall har uriktig kommet til at skadehendelsen 6. september 2020 ikke er å anse som en yrkesskade etter det avdempede yrkesskadebegrepet i folketrygdloven § 13-3. Det foreligger feil ved rettanvendelsen som innebærer at Trygderettens kjennelse er ugyldig.

Folketrygdloven § 13-3 andre ledd definerer det avdempede ulykkesbegrepet som «en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.» Det er ikke noe absolutt krav om ytre hending ved det avdempede ulykkesbegrepet, jf. Rt-2007-882 og Rt-2005-1757. Det er tilstrekkelig med et avvik fra den daglige arbeidssituasjonen, jf. Rt-2009-1626.

Den aktuelle skadehendelsen skjedde da A i arbeid som assistent/pleiemedarbeider og en kollega skulle løfte en eldre mannlig beboer tilbake i sengen etter et fall. A pådro seg en skade i ryggen og måtte hentes i ambulanse. Løfteheis ble ikke brukt i det aktuelle løftet, fordi kollegaen mente det ikke var nødvendig. Beboeren var tung og vanskelig å løfte.

Løftet skjedde i en lett foroverbøyd stilling med noe vridning. Løftet skjedde altså i en vanskelig/forkjært stilling.

NAVs rundskriv R-13-00 om yrkesskadedekning nevner løft av hjelpeløse og/eller urolige personer, løft av spesielt tunge gjenstander, løft av uventet høy vekt og løft eller arbeid i vanskelig/forkjært stilling som eksempler der det skal være liberal godkjenningspraksis.

Manglende bruk av løfteheis var i dette tilfellet et avvik fra rutinen. Når det i tillegg var et løft av en hjelpeløs beboer som var vanskelig å løfte, og løftet skjedde i en vanskelig stilling, er hendelsen en yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd.

Selv om det ikke var rutine for bruk av løfteheis ved alle løft av beboere ved omsorgssenteret, vil en skade etter løft av hjelpeløs pasient, der løftet skjer i en vanskelig stilling, i seg selv være nok til at det foreligger en yrkesskade i folketrygdlovens forstand. Slike løft er en ekstraordinær belastning med en betydelig skaderisiko.

A har nedlagt slik påstand:

1. Trygderettens kjennelse 17.04.2023 [TRR-2022-158]^​1 er ugyldig.

2. A/det offentlige tilkjennes sakskostnader.

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har i hovedsak gjort gjeldende:

For at en skade skal godkjennes som en yrkesskade må den være forårsaket av en arbeidsulykke. Det er enighet mellom partene om at alternativet i folketrygdloven § 13-3 andre ledd første punktum ikke er aktuelt i denne saken.

Spørsmålet er om A ble utsatt for «en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfør[te] en påkjenning eller belastning som [var] usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid». Staten mener svaret er nei, og slutter seg i sin helhet til Trygderettens flertall sin begrunnelse på side 4 og 5 i kjennelsen.

Kjernen er at det å løfte en pasient ikke er en usedvanlig påkjenning i arbeidet som pleieassistent. Løft av pasienter ligger innenfor rammen av normale arbeidsoppgaver. A og kollegaen hadde kontroll over situasjonen og kunne tilpasse seg. Det var ingen særlige omstendigheter knyttet til selve løftet. Det er ingen holdepunkter for at det forelå tidspress og det var ingen ulykkespreget hendelse. Videre er det ingen holdepunkter for at pasienten var spesiell tung. At det ikke ble brukt løfteheis innebærer ingen svikt i vanlige rutiner.

Trygderettens flertall sitt syn er i samsvar med omfattende praksis fra Trygderetten i saker om pasientløft, jf. eksempelvis TRR-2015-1973, TRR-2021-3351, TRR-2021-2769 og TRR-2022-1065.

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet vert frifunnen.

2. Staten v/Arbeids- og

...