Høyesterett

Latest documents

Høyesteretts dom 16. april 2024, HR-2024-708-A, (sak nr. 23-137406SIV-HRET), sivil sak, anke over Borgarting lagmannsretts dom. A (advokat Magnus Jonsbråten) mot B (advokat Einar Ingvald Skrøder Lohne)
En mann var dømt til fengsel i seks år og ni måneder for forsøk på knivdrap. Ved den etterfølgende behandlingen av erstatningskrav, ble fornærmede tilkjent blant annet ménerstatning og oppreisningserstatning. Begge erstatningsformene kompenserer for ulemper av ikke-økonomisk karakter, og spørsmålet for Høyesterett var om disse beløpene skulle samordnes. Høyesterett kom til at de to erstatningsformene skal behandles uavhengig av hverandre, i tråd med hva som fremgikk av en avgjørelse fra Høyesterett i 2005. Høyesterett viser til at verken lovens ordlyd, formålet med bestemmelsene, forarbeidene eller reelle hensyn tilsier at det skal foretas en samordning av oppreisningserstatning og ménerstatning. Selv om en tidligere avgjørelse fra Høyesterett i 2014 trakk i en annen retning, kunne den ikke være avgjørende. Høyesterett la vekt på at selv om de to erstatningsformene kan gli noe over i hverandre, er meningen å kompensere for forskjellige former for ulemper. Oppreisningserstatning er av en mer ekstraordinær karakter, og er ikke ment å ta ménerstatningens plass. I tråd med hva partene var enige om, ble oppreisningsbeløpet satt til 325 000 kroner. Én dommer avga særmerknad. Dommen avklarer forholdet mellom skadeserstatningsloven § 3-5 om oppreisningserstatning og § 3-2 om ménerstatning. Les avgjørelsen (HR-2024-708-A) i sin helhet Rettsområde: Erstatningsrett Nøkkelavsnitt: 17, 34–38, 42 Dommere: Normann, Noer, Bull, Østensen Berglund, Stenvik
Høyesteretts dom 22. mars 2024, HR-2024-551-S, (sak nr. 23-154353SIV-HRET), sivil sak, anke over dom. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Henriette Lund Busch) mot A, B, C (advokat Maria Hessen Jacobsen)
Høyesteretts dom 20. mars 2024, HR-2024-550-A, (sak nr. 22-183855SIV-HRET), sivil sak, anke over dom. Arctic Mineral Resources AS (advokat Øystein Nore Nyhus)(Rettslig medhjelper: advokat Sam Erling Harris), Norges Skogeierforbund (partshjelper) (advokat Christian Henrik Prahl Reusch)Norskog (partshjelper) (advokat Magnus Dæhlin)mot Engebø Rutile and Garnet AS (advokat Thomas Sassan Farhang), Staten v/Nærings- og fiskeridepartementet (partshjelper) (Regjeringsadvokaten v/advokat Karen Mellingen)(Rettslig medhjelper: advokat Henrik Vaaler)
Saken gjaldt tvist om retten til å utvinne mineralet granat i Engebøfjellet ved Førdefjorden. I fjellet finnes det en betydelig forekomst av bergarten eklogitt. Eklogitt inneholder blant annet det titanholdige mineralet rutil, som etter mineralloven § 7 tilhører staten. Det inneholder også mineralet granat, som i utgangspunktet tilhører grunneieren. Mineralene ligger sammenblandet i forekomsten. Spørsmålet for Høyesterett var hvilken rett utvinneren av rutil, selskapet ERG, har til også å ta ut og nyttiggjøre seg granaten. Mineralloven § 7 angir hva som etter loven er statens mineraler. Her er blant annet metallet titan og malmer av dette nevnt. Høyesterett kom, etter en historisk gjennomgang av bergverkslovgivningen, til at begrepet «malmer» må forstås som bergarter med ett eller flere mineraler eller grunnstoffer i økonomisk drivverdige mengder. Der et grunneiermineral inngår i en slik bergart, vil det omfattes av begrepet statens mineraler. Dette betyr at eklogittforekomsten som partene var uenige om, er å anse som statens mineraler. ERG har derfor rett til å ta ut og nyttiggjøre seg granaten. Dette innebærer ingen overføring av eiendomsrett eller nye begrensninger for grunneierne, og er ikke strid med Grunnloven eller Den europeiske menneskerettskonvensjonen. En av dommerne er enig i resultatet, men mener tvisten ikke løses av mineralloven § 7, men av mineralloven § 32 første ledd andre punktum og andre ledd. Dommen gir veiledning for forståelsen av mineralloven § 7 og begrepet «statens mineraler». Les avgjørelsen (HR-2024-550-A) i sin helhet Nøkkelavsnitt: 68, 71, 97, 129−132 Rettsområde: Mineralloven § 7, § 32 Dommere: Matheson, Falkanger, Falch, Østensen Berglund, Steinsvik
Høyesteretts dom 29. februar 2024, HR-2024-431-A, (sak nr. 23-172293STR-HRET), straffesak, anke over dom. A (advokat Øystein Ola Storrvik) mot Påtalemyndigheten (statsadvokat Hulda Olsen Karlsdottir), B (bistandsadvokat Christian Lundin)
I svært høy hastighet – rundt 200 km/t – kjørte en 21 år gammel mann gjennom en tunnel i en 90-sone på E6 sør for Oslo. Det var lørdag ettermiddag og tett trafikk. Han foretok flere forbikjøringer i høyre felt. Da en bil foran ham skiftet fra midtre til høyre felt, klarte han ikke å bremse eller svinge unna. Sammenstøtet var voldsomt. Føreren av den andre bilen ble lam for livet og bundet til rullestol. Hovedspørsmålet for Høyesterett var hva som er riktig straff for bevisste og grovt uaktsomme trafikkovertredelser som fører til alvorlige personskader. Tingretten og lagmannsretten hadde i denne saken lagt seg på helt forskjellige nivåer. De hadde også tilkjent svært ulike beløp i oppreisningserstatning til den skadde. Høyesterett har kommet til at riktig straff er fengsel i 1 år og 8 måneder, og at oppreisningen settes til 450 000 kroner. Høyesterett fremhever at saken skiller seg fra de fleste andre trafikkovertredelser med personskade, fordi uaktsomheten var bevisst og kjøringen særlig farlig. Ved så høy fart forsvinner nærmest de sikkerhetsmarginene som normalt setter en sjåfør i stand til å takle forstyrrelser og overraskende hendelser i trafikken. De ulovlige forbikjøringene og trafikkbildet ellers bidro til den spesielt høye risikoen for ulykker. Allmennpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt. Utgangspunktet for straffen på fengsel i 1 år og 8 måneder er en høyesterettsdom fra 2009, hvor det sies at riktig straffenivå for graverende kjøring med dødsfølge er fengsel i 2 år og 6 måneder. Selv om kroppsskaden i denne saken er meget betydelig, må straffen settes lavere enn om ulykken hadde vært dødelig. Det var ikke påvist for Høyesterett at villmannskjøring utgjør et større samfunnsproblem i dag enn i 2009. Dermed var det ikke grunnlag for å heve straffenivået ytterligere. Et mindretall på én dommer mener oppreisningserstatningen skal settes til 250 000 kroner. Det er særlig vist til at straff og oppreisning må stå i et rimelig forhold til hverandre, og til at det ikke er grunn til å gi høyere erstatning enn det mindretallet mener følger av rettspraksis. Les avgjørelsen fra Høyesterett (HR-2024-431-A) i sin helhet Rettsområde: Strafferett. Straffeloven § 280. Erstatningsrett. Skadeserstatningsloven § 3 5. Nøkkelavsnitt: 26, 30 og 42 Dommere: Matheson, Noer, Bergsjø, Sæther og Stenvik
Høyesteretts dom 29. februar 2024, HR-2024-430-A, (sak nr. 23-157556SIV-HRET), sivil sak, anke over dom. A (advokat Thor Harald Eike) mot B (advokat John Christian Elden), X kommune (advokat May Britt Mannes), C (advokat Rolf Knudsen)
I en sak om omsorgsovertakelse hadde barneverns- og helsenemnda, i samsvar med kommunens ønske, besluttet at barnet skulle plasseres i fosterhjem. Mor brakte saken inn for rettslig overprøving. Mens saken var til behandling i tingretten, skjedde det endringer knyttet til barnets situasjon. Kommunen endret da sin påstand til å gjelde plassering i barnevernsinstitusjon. Ved tingrettens dom ble omsorgsovertakelsen opprettholdt, og det ble besluttet at barnet skulle plasseres i institusjon. Morens anke til lagmannsretten ble forkastet. Spørsmålet Høyesterett har tatt stilling til, er om domstolene kan beslutte plassering i institusjon selv om nemndas vedtak går ut på plassering i fosterhjem. Høyesterett besvarer spørsmålet med ja. I barnevernssaker skal domstolene prøve alle sider av saken. Da kan det også besluttes et annet plasseringsalternativ enn det nemndas vedtak går ut på. Avgjørelsen avklarer domstolenes kompetanse ved overprøving av nemndsvedtak i barnevernssaker. Les avgjørelsen fra Høyesterett (HR-2024-430-A) i sin helhet Rettsområde: Barnevern. Barnevernsloven § 5-3. Tvisteloven § 36-5. Nøkkelavsnitt: 51, 58, 62 Dommere: Matheson, Bergsjø, Bergh, Sæther, Stenvik
Høyesteretts dom 28. februar 2024, HR-2024-423-A, (sak nr. 23-136747SIV-HRET), sivil sak, anke over dom. A, SAFE (partshjelper) (advokat Eyvind Mossige) mot Weatherford Norge AS (advokat Martin Staxrud Jetlund)
Høyesteretts dom 28. februar 2024, HR-2024-420-A, (sak nr. 23-149697STR-HRET), straffesak, anke over dom. Påtalemyndigheten (statsadvokat Kaia Strandjord) mot A (advokat Marius Oscar Dietrichson)
En 32-åring hadde som deltager i en organisert kriminell gruppe distribuert og omsatt en meget betydelig mengde narkotika. Mannen hadde en sentral og overordnet rolle i gruppen og ble i tingretten dømt til fem års fengsel. Lagmannsretten skjerpet straffen til fengsel i fem år og to måneder, men mente straffen kunne gjøres betinget på vilkår av at mannen gjennomførte narkotikaprogram med domstolskontroll. Dette er et alternativ til ubetinget fengsel som gir rusmisbrukere hjelp til å bli rus- og kriminalitetsfrie. Høyesterett uttaler at verken lov eller forskrift utelukker bruk av narkotikaprogram med domstolskontroll i tilfeller med grov, organisert narkotikakriminalitet. Terskelen for en fullt ut betinget dom på slikt vilkår vil imidlertid ligge meget høyt. I denne saken var det på grunn av pågående soning av en annen dom ikke aktuelt med en kombinasjon av ubetinget fengsel og dom på narkotikaprogram med domstolskontroll. Etter Høyesteretts syn er 32-åringen ikke i kjernen av målgruppen for narkotikaprogram med domstolskontroll. Selv om han oppfyller grunnvilkåret om narkotikaavhengighet, er det ingen klar sammenheng mellom misbruket og den omfattende narkotikakriminaliteten, som i tillegg var klart profittmotivert. Den tiltalte har vist en svært positiv utvikling under soning. Det er likevel ikke tilstrekkelige holdepunkter til å konstatere at narkotikaprogram med domstolskontroll best ivaretar formålet om å forebygge ny kriminalitet og fremme rehabilitering. Sammenholdt med sakens alvor gjør dette at fengselsstraffen må fullbyrdes. Dommen avklarer terskelen for bruk av dom på narkotikaprogram med domstolskontroll ved grov, organisert narkotikakriminalitet. Les avgjørelsen fra Høyesterett (HR-2024-420-A) i sin helhet Dommere: Indreberg, Bull, Falch, Steinsvik, Hellerslia Rettsområde: Strafferett. Narkotikaprogram med domstolskontrollNøkkelavsnitt: 17, 24, 27–29
Høyesteretts dom 15. februar 2024, HR-2024-334-A, (sak nr. 23-089208SIV-HRET), sivil sak, anke over dom. A (advokat Nina Kristiansen Wærnhus), B, Norsk Tjenestemannslag (partshjelper) (advokat Rune Lium) mot Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Kirsten Berger)
Domstolreformen i 2021 medførte at domstoler ble slått sammen, slik at en del domstolledere ble overtallige i sine lederfunksjoner. De fikk beholde tittel og lønn, men ble pålagt av Domstoladministrasjonen å arbeide som dommere i de sammenslåtte domstolene. En sorenskriver og en jordskifterettsleder gikk til sak mot staten og anførte at Grunnloven § 22 andre ledd, hvor det fremgår at embetsmenn ikke kan forflyttes mot sin vilje, var til hinder for å pålegge dem arbeidsplikt i de sammenslåtte domstolene. Etter deres syn førte forflytningsforbudet til at de hadde rett til å beholde tittel og lønn uten arbeidsplikt, fordi bortfallet av lederfunksjoner endret embetene deres så mye at de måtte anses som opphørt. Høyesterett har kommet til at forflytningsforbudet ikke hindrer et pålegg om å arbeide som dommere i de sammenslåtte domstolene. Rekkevidden av forflytningsforbudet må fastsettes i lys av rettsstaten og hensynet til domstolenes uavhengighet. En saklig begrunnet domstolsreform griper ikke inn i domstolenes uavhengighet på en betenkelig måte, og dommere må finne seg i omfattende endringer så lenge embetenes art eller beskaffenhet ikke endres. Bortfallet av lederfunksjoner endrer i noen grad embetenes karakter, men ligger etter en samlet vurdering innenfor rammene av Grunnloven § 22. Avgjørelsen fra Høyesterett (HR-2024-334-A) i sin helhet Rettsområde: Statsforfatningsrett, Grunnloven § 22 Nøkkelavsnitt: 39-40, 46, 73-74, 87-92 Dommere: Indreberg, Bergh, Thyness, Sæther og Hellerslia
Høyesteretts dom 30. januar 2024, HR-2024-219-A, (sak nr. 23-145062STR-HRET), straffesak, anke over dom. A (advokat Nils Christian Nordhus) mot B, C, D, E, F (advokat John Christian Elden), Påtalemyndigheten (statsadvokat May-Britt Erstad)
Saken gjaldt utmåling av straff og oppreisningserstatning etter forsettlig drap og forsøk på drap ved et NAV-kontor i Bergen høsten 2021. De sentrale spørsmålene var om vilkårene for forvaringsstraff var oppfylt, og om nivået for oppreisningserstatning til etterlatte burde heves. Formålet med forvaring er ikke å ramme de mest alvorlige lovbruddene med en særlig streng straff, men å beskytte samfunnet mot slike lovbrudd i fremtiden. Forvaring kan bare idømmes dersom fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet. I dommen kommer Høyesteretts flertall til at dette vilkåret for forvaring ikke er oppfylt, og straffen settes til fengsel i 21 år. Flertallet legger særlig vekt på at drapsmannen ikke tidligere har begått alvorlige lovbrudd. Det er på den bakgrunn knyttet stor usikkerhet til faren for nye alvorlige lovbrudd etter soning av en lang fengselsstraff. Mindretallet på to dommere mener at fengselsstraffen på 21 år ikke vil gi tilstrekkelig vern av samfunnet, særlig ut fra karakteren av de lovbruddene mannen nå er dømt for. Høyesterett kommer i dommen til at normalnivået for oppreisningserstatning til etterlatte etter forsettlig drap bør heves til 3 G (folketrygdens grunnbeløp). Med dagens verdi på grunnbeløpet tilsvarer dette rundt 350 000 kroner. På grunn av den spesielt brutale og gruvekkende måten drapet skjedde på, får hver av de etterlatte likevel 425 000 kroner. Kvinnen som ble utsatt for drapsforsøk, får 375 000 kroner i oppreisningserstatning. Dommen gir veiledning om vilkårene for forvaringsstraff og om utmåling av oppreisningserstatning etter drap og drapsforsøk. Les avgjørelsen fra Høyesterett (HR-2024-219-A) i sin helhet Rettsområder: Strafferett og erstatningsrett. Straffeloven § 40, skadeserstatningsloven § 3-5. Nøkkelavsnitt: 23, 30, 44, 46-48, 52, 60-61, 81 Dommere: Falkanger, Bergsjø, Bergh, Hellerslia, Stenvik
Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 22. desember 2023, HR-2023-2454-U, (sak nr. 23-176448SIV-HRET), sivil sak, anke over beslutning. A mot B, C (advokat Simon Ulleland v/advokatfullmektig Mads Sundbye Ellingseter)
Dommere: Bergsjø, Bergh og Høgetveit Berg Les avgjørelsen fra Høyesterett (HR-2023-2454-U)